Prinsipal-agent-teori

Hva er prinsipal-agent-teori – og hvorfor er det relevant?

Teorien beskriver forholdet mellom den som eier eller bestiller noe, og den som utfører jobben. Klassiske eksempler er forholdet mellom aksjonærer og daglig leder, mellom styret og administrasjonen, eller mellom en oppdragsgiver og en leverandør. Problemet oppstår fordi agenten ofte vet mer om situasjonen enn prinsipalen, og fordi agenten kan ha egne interesser som ikke sammenfaller med prinsipalens. En daglig leder kan prioritere egen bonus fremfor langsiktig verdiskaping. En selger kan dytte produkter som gir høy provisjon fremfor det kunden trenger. En leverandør kan ta snarveier som prinsipalen ikke ser. Prinsipal-agent-problemet skaper kostnader i form av kontroll, overvåking, feilbeslutninger og tapte muligheter. Å forstå dynamikken hjelper deg å designe bedre kontrakter, insentiver og styringsstrukturer.

Slik håndterer du prinsipal-agent-utfordringer

Det finnes flere grep for å redusere problemet. Det første er å lage insentiver som gjør at agentens interesser sammenfaller med prinsipalens. Hvis daglig leder får bonus basert på langsiktig verdiskaping, vil hen trolig prioritere det. Det andre er overvåking og rapportering: Når prinsipalen ser hva agenten gjør, reduseres rommet for opportunisme. Det tredje er å bygge tillit og kultur: Agenter som identifiserer seg med oppdraget og føler lojalitet, handler oftere i prinsipalens interesse. Det fjerde er å skrive gode kontrakter som spesifiserer forventninger, måltall og konsekvenser. Ingen av disse løsningene er perfekte. Insentiver kan vris. Overvåking koster og kan skape mistillit. Tillit tar tid å bygge. Gode kontrakter er vanskelige å skrive. I praksis bruker man en kombinasjon tilpasset situasjonen.

Eksempel

Tenk deg en eiendomsinvestor som ansetter et forvaltningsselskap til å drifte utleiebyggene sine. Forvalteren får betalt per time og har dermed insentiv til å bruke mye tid, ikke nødvendigvis til å være effektiv. Investoren innfører i stedet en modell der forvalteren får en fast andel av netto leieinntekter. Nå har forvalteren insentiv til å holde byggene fulle, holde kostnadene nede, og løse problemer raskt. Interessene er bedre samstemt, og investoren trenger mindre detaljkontroll.