Internprising er prisen som brukes når én del av bedriften selger til en annen del. Det påvirker hvordan lønnsomhet fordeles mellom avdelinger, hvilke beslutninger som tas lokalt, og i konserner også hvor mye skatt som betales.
Hva er internprising – og hvorfor er det komplisert?
Internprising blir relevant når en bedrift har flere avdelinger som handler med hverandre, eller når et konsern har flere selskaper som kjøper og selger internt. Hvis én avdeling leverer komponenter til en annen, må de bli enige om en pris. Denne prisen påvirker hvordan resultatet fordeles mellom dem. Setter du internprisen høyt, ser leverandøravdelingen lønnsom ut mens mottakeravdelingen ser dårligere ut. Setter du den lavt, er det motsatt. Problemet er at internprisen påvirker beslutninger. Hvis prisen er feil, kan avdelinger ta valg som er gode for dem men dårlige for bedriften som helhet. De kan kjøpe eksternt selv om intern produksjon er billigere, eller omvendt. I konserner med selskaper i ulike land kommer skattemyndighetene inn. De passer på at internpriser ikke brukes til å flytte overskudd til lavskatteland.
Slik setter du internpriser som fungerer
Det finnes flere metoder. Markedspris er enklest: Bruk prisen produktet ville hatt i det åpne markedet. Det gir riktige signaler og er lett å forsvare. Problemet er at det ikke alltid finnes en markedspris for interne leveranser. Kost-pluss legger en margin på kostnaden. Det sikrer at leverandøren dekker sine kostnader og får noe fortjeneste. Risikoen er at det ikke gir insentiv til effektivisering. Forhandlet pris lar avdelingene bli enige seg imellom. Det kan fungere, men kan også føre til konflikter og ineffektiv tidsbruk. Uansett metode, vær bevisst på hvilke insentiver internprisen skaper. Test ved å spørre: Gitt denne prisen, vil avdelingene ta beslutninger som er bra for bedriften som helhet?
Eksempel
Tenk deg et konsern med et produksjonsselskap og et salgsselskap. Produksjonsselskapet setter høye internpriser for å vise gode resultater. Salgsselskapet sliter med marginene og kutter i markedsføring for å spare. Konsernledelsen innser at internprisen er problemet. De går over til markedsbasert internpris og lar produksjonsselskapet selge overskuddskapasitet eksternt. Nå har begge selskaper insentiv til å være effektive og konkurrere på like vilkår med markedet.